Jeg skrev en kommentar til blogginnlegget Skyt ikke pianisten av Audun Sæther og fikk lyst til å drodle litt videre på den tanken. Spørsmålet er hvem vi som togreisene skal klage på/til når ikke alt går på skinner…

Som sluttkunde skal du vanligvis i et kundeforhold forholde deg til forhandleren av tjenesten du kjøper, ikke til underleverandørene eller eierene av forhandleren.

Slik jeg ser blir det i denne sammenhengen slik:

- Jeg kjøper togreiser fra NSB
- NSB er derfor min forhandler
- Jernbaneverket er en underleverandør til NSB
- Politikerne er eieren av både forhandleren og underleverandøren.

Skandalen her er slik jeg ser det at NSB ikke har ropt ULV før nå, ihvertfall ikke høyt nok… NSB må jo ha sett at jernbaneverket har sviktet med vedlikeholdet i mange år og at politikerne har bevilget for lite.

Her ser vi et klassisk eksempel på feige toppledere i offentlig eide bedrifter som ikke tør stille krav og ultimatumer til eiere og leverandører før virkeligheten treffer dem hardt midt i trynet!

For sikkert 10 år siden (minst), burde topplederne i NSB ropt et høyt varsku og krevd at politikerne bevilget nok penger og at jernbaneverket gjorde en god nok jobb. De kunne ha truet med å ta hatten sin og gå, for uten disse bevilgningene ville de ikke kunne gjøre jobben sin godt nok.

Det kan godt hende at det måtte noen toppsjefer til før politikerne fattet alvoret, men dette er slik jeg ser det en toppleders ansvar. Ligger ikke forholdene til rette så må du true med det sterkeste du har som en viktig toppleder; stillingen din! Det er derfor du har så latterlig mye mer betalt enn de som faktisk gjør noe samfunnsnyttig. Du skal ha råd til å ta hatten din og gå som et siste virkemiddel ovenfor eiere o.l.

Det samme gjelder forøvrig toppledelsen i Jernbaneverket. Se for deg at for 10 år siden så gikk hele toppledelsen i NSB og Jernbaneverket på dagen pga manglende bevilgninger til vedlikehold. Hvem ville ta tatt over de jobbene uten forsikringer fra politikerne om at de skulle fått nok bevilgninger?